Arbeidsmiljø i det offentlige

Jeg leste i Aftenposten om sosionomen Torill Berge som ikke taklet arbeidspresset ved Asker sosialkontor. Han forteller om en hverdag hvor idealklientene (snille, aksepterer svar, gjør som de får beskjed om) ikke får det de ber om mens et lite mindretall av klientene presset på så mye at de fikk de de ville ha.

Artikkelen er interessant fordi den gir et ærlig og tøft innblikk i hverdagen til de som skal hjelpe de svakeste i samfunnet. Den forteller også hvor viktig det er med oppfølging av de som jobber innenfor offentlig sektor.

De siste dagene har det vært mye fokus på prehospital avdeling på Ullevål sykehus som ikke hjelper de som trenger umiddelbar hjelp. En sak som viser litt om holdninger til de som jobber med mennesker i det offentlige.

Jeg er ikke skuffet over Torkill som står fram på den måten han gjør. Det er tøft og det trengs selvinnsikt å erkjenne at han ikke passet til jobben han var satt til å gjøre. Jeg tror det er mange flere innen offentlig sektor som bør komme til samme konklusjon som Torkill.

Jeg leste også innlegget til Maj-Britt Vadset som jobber på et sosialkontor i Oslo. Hun skriver om en hverdag veldig ulik den som Torkill opplevde. Hun takler sin hverdag på sosialkontoret.

Det er vanskelig å si noe konkret om disse to sakene (ambulansene og Torkill) men min første tanken er viktigheten av et godt arbeidsmiljø. Og jeg tenker ikke på fredagspilsen, men måten de ansatte snakker sammen, hjelper hverandre og tar hverandre sammen videre.